Category Archives: NAV – Dagens Velferd

Litt av mitt liv, visjon for oppstart av mitt arbeide for en bedre fremtid og rettferdighet (VIDEO)

Jeg føler det er på tide for deg og alle tilhengere av bloggen til å lære mer om meg og årsaken bak mitt arbeid og brennende lidenskap for å endre vårt samfunn til et bedre sted for våre barn å vokse opp i med fred og harmoni med hverandre.

Vennligst les min kommentar nedenfor videoen min 🙂

Teksten under er min ideer når jeg lagde denne videoen i 2010.

Hei og velkommen til en liten del av mitt liv. Det har vært mye som har skjedd i mitt liv som jeg vil dele med deg hvis du vil vite mer, da er det bare å gi meg tilbakemelding på dette. Denne videoen er bare en liten brøkdel av det jeg har å dele med deg.

Jeg er veldig opptatt av urettferdighet i Norge og resten av verden. Jeg har vært på Facebook siden november i 2009 http://www.facebook.com/vjindigovidar.paulsrud og har vært med på en del debatter og bygget opp masse erfaringer som er i tillegg til livets skole som jeg selv har vært med på.
Jeg har såkalt ADHD = ABBA (Absolutt Begavet Bare Annerledes) og har masse kunnskap og tanker på dette området som jeg gjerne deler med deg.

Jeg har delt mye av dette på min side og i tillegg laget en del videoer for å komme ut med en del budskaper. Det er mange som har andre ting som jeg deler på min side for å glede så mange som mulig og for å fange opp hva mine venner setter pris på og gir en glede i deres hverdag. Derfor kan det være litt vanskelig å finne mine personlige budskap som jeg gjerne deler med deg, så igjen gi meg beskjed så skal jeg gi deg dem en etter en slik at du kan bli litt mer kjent med meg og mine tanker.

Ønsker deg en riktig fin dag
Mvh Vidar T. Paulsrud

Ønsker du en endring for fremtiden? Vennligst følg denne linken og del den videre er du snill: Mvh BORGERPARTIET og Vidar
https://borgeralliansen.wordpress.com/2012/10/03/borgerpartiet-borgerrettigheter-bekjempelse-av-fattigdom-borgerlonn-menneskerettigheter-og-naturvern-osv/

Her er en link til BORGERRETTIGHETSPARTIET / BORGERPARIETS Facebook gruppe
http://www.facebook.com/groups/386985903641/?fref=ts

Advertisements

NAV feilbehandlet Lise Mari fra Kongsberg – Endte med konkurs og gjeldsannering pga banken

Nav brukte 5 måneder på å utbetale sykepenger jeg hadde krav på , og hadde jeg fått innvilget. Det resulterte med at namsmannen hentet bilen. Jeg fikk så å si ingen hjelp fra NAV i de månene. Jeg fikk et lån på 18000 for å betale hus lånet i de månedene det pågikk, men de hadde ingen plikt til å hjelpe meg med bilen. Jeg bor 1.2 min fra nærmeste butikk. Så jeg vet ikke jeg … det går kun busser tidlig på morgenen, og hjem på eftermiddagen. Men jeg er sykemeldt av en grunn… så å sitte i byen for å få handle var uaktuelt. Da jeg svimer av i perioder.

Kort sagt… huset berget jeg med et nødskrik. Alt annet gikk til helvete veldig fort ! Fikk stengt strømmen i 10 dager i november det året. Nav var overhode ikke villig til å hjelpe ..
Og banken min startet i grunn hele greia , men det er en lang historie. Så den tar vi om dere eventuelt kommer .:)) men alt er i sammenheng.
xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

Vi kommer til å følge opp denne forferdelige historien videre og vi kommer ut med en påfølgende video som kommer til å bli mer detaljert så fort vi får til en avtale med Lise Mari. Denne saken og andre saker kommer vi til å jobbe med fremover for slike brudd på menneskerettigheter bør ikke forekomme i Norge som skal være verdens beste og rikeste land å bo i, dette er ifølge enkelte forskere og vår regjerings uttalelser.
Mvh Vidar Paulsrud, BORGERPARTIET

Ønsker du en endring for fremtiden? Vennligst følg denne linken og del den videre er du snill: Mvh BORGERPARTIET og Vidar
https://borgeralliansen.wordpress.com/2012/10/03/borgerpartiet-borgerrettigheter-bekjempelse-av-fattigdom-borgerlonn-menneskerettigheter-og-naturvern-osv/

Her er en link til BORGERPARTIETS BLOGG
https://borgeralliansen.wordpress.com

Her er en link til BORGERRETTIGHETSPARTIET / BORGERPARIETS Facebook gruppe
http://www.facebook.com/groups/386985903641/?fref=ts

Kim Arion Bakke brutalt kidnappet fra sin mor pga konspirasjon mellom helse og offentlige etater

Denne gutten, lider av melkealergi (dokumentert hos barnespesialist i Fredrikstad) og betennelser fra et operasjonssår etter en 3 grads skåldingsskade på sin lille fot, sommeren 2010, hvor han svevde mellom liv og død på grunn av alvorlige komplikasjoner på sykehuset Fredrikstad og ble derfor overført Ullevåll i all hast. Der ble hans lille fot operert hver annen dag. Jeg var hele tiden ved hans side. 24/7 men fikk ikke lov å være med på operasjonstuen.

Man kan undres hvorfor barnet ble sendt til Ullevåll, når alle norske spesialister på brannskader finnes på Haukeland. Og det står i restriksjonene at alvorlige brannskader skal sendes Haukeland.

«Brannskader i ansiktet, på kjønnsorganer eller på hender eller føtter hos et barn er de mest alvorlige. Foto:MultiMedicus AS »
http://www.syktbarn.no/tema/forbrenninger

Han hadde også annen grads forbrenninger på den andre foten og oppover begge legger og ene lår etter den varme vannstrålen.

Tilnærmet 10% brannskade som er meget alvorlig,jemnfør bildet på 10% i linken over.

Sitat operasjonslege ved Ullevåll. «3e grads forbrenning på så små barn skjer på sekunder fordi huden er så tynn.»

Etter tilbakeføring Sykehus Fredrikstad og senere utskrivning fikk jeg beskjed om at han skulle bruke spesialsokker for at såret ikke skulle gro for fort slik at det ville danne seg tykkt arr. Dette ble fulgt og vi var hver måned inne til sjekk ved Ullevåll Universitets sykehus.

Under hele sykehusoppholdet ble han stadig tilført melk som disse påsto ikke var melk, men som jeg kunne se av utslett rundt munnen og hans urolige oppførsel grunnet smerter i magen. Jeg måtte stadig påminne dem om at han er alergisk mot melk og fremviste resept fra barnespesialist Fredrikstad om spesialmelk fra apotek.

Til barnets beste? Jeg ble altså ikke hørt. Det var viktigere for begge sykehusene å være til lags med barnevernet Fredrikstads ønskemål som dem daglig var i telefonkontakt med.

Fra utskriving på sommeren og utover hele høsten 2010 hadde jeg problemer med å få han til å spise og han nektet å bruke foten. Den var hele tiden varm og virket litt hoven. Jeg mistenkte infeksjon i operasjonssåret. Ullevåll benektet dette. Alt var i orden.

Desember 2010 oppdaget jeg en svart avland ting som så ut som en flis i operasjonsarret. Etter en lang tur i badekaret begynte jeg å klemme forsiktig for å se om jeg kunne få ut flisen. Det var ingen flis. Det var dødt kjøtt etterfulgt av masse verk som veltet ut. Jeg presset forsiktig ut alt jeg kunne få ut. Hele foten ble flat og jeg kunne kjenne hvert eneste lille ben inne i foten bare med fingrene.

Ettersom gutten nå virket veldig lettet og tok til seg mat og brukte foten, anså jeg det ikke som viktig å dra ham ut i barnevogn i høstregnet for å oppsøke legevakten men valgte heller å oppsøke fastlege dagen etter. Hvor vi fikk utskrevet penisilin kur. Han ble gradvis bedre.

Det sto klart for meg at denne spesialsokken har holdt denne betennelsen fra operasjonssåret usynlig slik at denne har kunnet utvikle seg inne i foten uhindret.

http://www.nifs-saar.no/pdf/2009/2009_bodo_tolking_av_funn_liisa_mortensen.pdf

Torsdag 9 februar 2011 hadde vi time på Helsestasjonen Gamle Fredrikstad. Jeg sa da nei takk til vaksiner. Syns gutten hadde gjennomgått nok. Han var heller ikke helt frisk etter infeksjon og penicilin behandling og skal derfor i følge forskrifter ikke ha vaksiner! Lege ved helsestasjonen påpekte han var «blek i ansiktet» og ville ha ham inn til prøver ved sykehuset Fredrikstad så fort som mulig, noe jeg sa ja til. Vi fikk time førstkommende mandag.

Torsdag 9 februar 2011 klokken 19.00 ble jeg overfalt av 3 politipatruljer i full uniform + barnevern, i mitt hjem hvor dem kidnappet mitt barn Kim Arion Bakke. Ved misbruk av hastevedtak fordi han var «blek i ansiktet».

Gutten ble båret ut i 15 kuldegrader! midt på vintern, i snøvær, iført kun tynn boddy og tynn strømpebukse (se bildet). Til barnets beste?

Samvær med barnet dagen etter, fredag, ble avlyst fordi gutten hadde høy feber og kastet opp.

Dette tyder på at han har tatt skade av den høyst traumatiske kidnappingen, kuldepåkjenningen og blitt tilført melkeprodukter.

Til barnets beste?

Undersøkelsen ved Fredrikstad sykehus ble utført uten meg, hans mor, tilstede. Jeg måtte sitte i fylkesnemnda å klage på hastevedtaket hele dagen. Jeg oppsøkte senere på ettermiddagen sykehuset for å få greie på prøveresultatene å ble fotfulgt av sykehusets vekter og fikk ikke greie på testresultatene.

Til barnets beste?

Dette kom som et resultat av en lang konspirasjon mot meg, over flere år, ved hjelp av mange kommunale etater i Fredrikstad og omegn, etter barnevernet tapte begjæring om omsorgsovertakelse av denne gutteni Fylkesnemnda Moss høsten 2009.

Bruk at hastevedtak skal kun brukes i di tilfeller der liv og helse er i akutt fare. Å barnet skal tilbakeføres straks grunnlaget for «akutt liv og helse i fare» er over!

Jeg måtte hele våren 2011 etter overfallet og kidnappingen, møte i fylkesnemnda ved flere anledninger for å klage på hastevedtak som tingretten fredrikstad avviste begjæring om anke på.

Barnevernet Fredrikstad kjørte på med ny begjæring om omsorgsovertakelse og fikk dette innvilget av Fylkesnemnda i Moss.

Klage til Fylkesmannen Moss resulterte i at han støtter barnevernet Fredrikstad og anbefaler barnevernet å bruke saken som et eksperiment i hvordan det går i sterke konfliktsaker.

I enhver kontakt med NAV i denne perioden krysset jeg altid av for «forsørges ikke av meg». Jeg har således opplyst NAV om forholdene. Selv under meget traumatiske omstendigheter.

Det må også nevnes at NAV stadig gjentar settningen om at mine barn er overtatt av barnevernet. Noe NAV ikke har lov til å skrive i sine papirer men som dokumenterer at Barnevernet konspirerer med NAV.

Jeg mottar stadig krav fra NAV om tilbakebetaling av for mye utbetalt overgangstønad.

NAV skriver som følger:

«Beløpet som vi krever tilbakebetalt, utgjør 35.560 kroner.

Vi fikk melding om at du ikke lenger hadde omsorgen for barnet ditt fom februar 2011. Du har en selvstendig plikt til å melde fra om alle endringer som kan ha betydning for stønadsaken din. Vi kan ikke se at du har meldt ifra om at du ikke hadde omsorgen for barnet lenger og vi mener ut i fra det opplysningsplikten ikke er overholdt.

Ut i fra dette finner vi at vilkårene for tilbakekreving er til stede.

Vi mener også at saken er så klar at det ikke vil være grunnlag for noen reduskjon av kravet. »

Barnet holdes ennå på hemmelig adresse selv om fylkesnemnda opphevet denne begjæringen våren 2011. Jeg har ikke sett min sønn siden mai 2011 for jeg ser ingen grunn til å følge opp 2 timer samvær 4 ganger i året for å se hvordan disse misshandler min sønn for så å gi meg skylden for hvordan dette utvikler seg. Jeg vet pr dags dato, 2 oktober 2012, ikke om han er fortsatt levende eller avgått ved døden.

Vær så snill å del dette slik at staten ved folket får greie på hvordan disse misbruker dems skattepenger «Til barnets beste»!

Liv Marit Bakke
2 oktober 2012
Delt av:Slutt å kalle deg for mamma og pappa til MITT barn
http://www.facebook.com/SluttAKalleDegForMammaOgPappaTilMittBarn

Ønsker du en endring for fremtiden? Vennligst følg denne linken: Mvh BORGERPARTIET
https://borgeralliansen.wordpress.com/2012/10/03/borgerpartiet-borgerrettigheter-bekjempelse-av-fattigdom-borgerlonn-menneskerettigheter-og-naturvern-osv/

Det en «trygdesnylter» fortjener (oppfølger av tidligere artikkel, følg link)

MOTIVASJON: Hva så med Ernas forslag, er ikke det en god ide? Å tvinge disse menneskene til å leve på kavring og fiskeslo må da være en utmerket motivator? skriver artikkelforfatteren. Foto: Thomas Rasmus Skaug

– Man vinner valg ved å gi det arbeidende flertall en følelse av at rettferdigheten styrer og at dysfunksjonelle trygdeklienter får som fortjent. Men man løser ingenting.

 

 

 

 

 

 

Da jeg for litt over en måned siden kom på trykk med kronikken«En ?trygdesnylters? bekjennelser» https://borgeralliansen.wordpress.com/2012/10/03/en-trygdesnylters-bekjennelser/ i Dagbladet var det med visshet om at jeg risikerte å bli årets offerlam på norske samfunnskommentatorers, av mer og mindre offisiell arts, påskebord. NAV-støtte er et betent tema. Svært mange har langt sterkere meninger om hvordan skattepengene deres bør forvaltes, enn om hvordan de skal disponere nettoinntekten sin. Jeg hadde dessuten forsøkt å gjøre teksten så upersonlig som mulig, siden det ikke var min egen situasjon jeg ønsket å ta opp, noe jeg visste ga rom for potensielle misforståelser. Målet mitt var å rette søkelyset mot noe jeg ser på som et økende samfunnsproblem, nemlig den fraværende drivkraften og motivasjonen hos en større gruppe unge mennesker.

Vegard Skjervheim

Reaksjonene lot ikke vente på seg, og det ble raskt tydelig at det var mange som ikke hadde skjønt hva jeg ønsket å si. Kommentarfeltet under nettutgaven av kronikken flommet over av tilbakemeldinger, det overveldende flertallet av en entydig negativ art. Flere politikere og sågar NAV-direktøren ble i ulike medier sitert på at de var «provoserte», og før lang tid var gått kom Erna Solberg med sitt utspill om 70 kroner dagen for late snyltepettere uten arbeidslyst. Stortingsrepresentant Geir Pollestad fra det tidligere så edruelige Senterpartiet ville ha meg etterforsket og påtalt for trygdesvindel, og her i avisen skrev bankmann Kjetil Staalesen en meget innsiktsfull kronikk der han utviste stor kunnskap og forståelse rundt min personlige situasjon, en mesterlig bragd med tanke på hvor lite jeg hadde skrevet om nettopp denne.

Alle sammen lot til å interessere seg voldsomt for hvorvidt jeg og andre mennesker med motivasjonsbrist fortjente å ha enveis sugerør ned i en alt for tilgjengelig statskasse, mens ingen ønsket å diskutere den opprinnelige problemstillingen: Hvordan imøtegår vi en voksende gruppe mennesker med et stort ressurspotensiale som har havnet på siden av verdiskapning og yrkesliv? Ingen stilte de viktige spørsmålene «Hvordan oppstod denne økende trenden?» og «Hva kan vi gjøre for å unngå at den fortsetter?» Jeg er enig i at debatten rundt hvem og hva statens sikkerhetsnettverk skal omfatte er riktig og nødvendig, men når fokuset i et av verdens kanskje best fungerende velferdssamfunn ene og alene ligger på hvem som fortjener hva og hvor mye, synes jeg det er trist. Viljen til refleksjon og analyse kommer åpenbart i annen rekke når man ser sitt snitt til å slå politisk mynt på rettferdighetens seddelpresse.

For å illustrere hvorfor jeg mener at dette er å skyte seg selv i foten med grovt kaliber vil jeg først utdype hva det var jeg i utgangspunktet ville ta opp. Jeg tilhører en generasjon der et voldsomt antall mennesker, langt flere enn hva som er bærekraftig eller realistisk, har ambisjoner i forhold til kreative uttrykk og massekommunikasjon. Dette er veldig ofte to sider av samme sak. Fra man er svært ung utgjør disse uttrykkene en stor del av livet, TV, aviser og andre medier er ikke bare en del av ens eget liv, de har hatt en stor rolle i å forme ens foreldrene. Mennesker som oppnår høy status er oftere enn ikke mennesker som har gjort store prestasjoner innen musikk, litteratur eller kunst, eventuelt folk som har gjort seg bemerket på skjermen. Talentfulle mennesker driver med nettopp disse tingene, det ser vi tydelig. Har man tro på seg selv er det selvsagt denne karrieren man ønsker.

Men selv om velstanden vi i Norge har blitt til del tillater en viss vekst innenfor denne sektoren, finnes det en grense for alt. Sakens natur er at suksess er forbeholdt et lite mindretall, det finnes ikke rom for at stort flere kan bli forfattere, skuespillere eller engang sånn passe anerkjente mediepersonligheter. Dermed oppstår det en kløft mellom forventninger og realitet for tusenvis av unge mennesker.

I kommentarfeltet under min forrige kronikk var det folk som mente at jeg fremstod som blodfattig, uten tæl og pågangsmot. Det kunne ikke falle meg inn å protestere på dette, for det er akkurat slik jeg har vært over en lengre periode. Alt dette er symptomer på motivasjonsbrist, og et resultat av at jeg i min tid ramlet på hodet ut i kløften jeg har beskrevet og var nær ved å blø ihjel på bunnen. Der nede er det ingen vegetasjon å lande på, det er skarpe steiner av stein og et mørke helt blottet for lys.

Jeg bestemte meg veldig tidlig for at det var skriving og språk jeg ønsket å drive med. Da jeg var ferdig med VGS føltes veien til dette så lang og vanskelig at jeg prøvde å etablere meg i et helt annet liv. Jeg gikk på lærerhøyskolen, jobbet 60% ved siden av og la skrivingen helt bort. Økonomisk hadde jeg det mer enn dobbelt så romslig som jeg har nå. Resultat: Tung depresjon etter ett år, fullstendig kollaps og gryende rusmisbruk etter to. I mitt tilfelle var det ikke bare vondt å legge ambisjonene på hylla, det var direkte livsfarlig.

Realitetsorientering har aldri vært en behagelig øvelse for noen, men når det er ens egen kvalitet, identitet og fremtid som står på spill blir det ekstra vanskelig. De med en sterk vilje og drivkraft kan klatre raskt opp igjen, enten på den ene eller den andre siden alt etter hvor eventyrlysten man måtte være, men det er svært mange, meg selv inkludert, som har gått gjennom oppveksten uten å tilegne seg disse høyst prisverdige egenskapene i rikt monn. Dette kan man godt se ned på om man lyster, men bunnlinjen er uansett at mange får problemer. Man blir desillusjonert og tilværelsen føles menings- og håpløs.

Hva så med Ernas forslag, er ikke det en god ide? Å tvinge disse menneskene til å leve på kavring og fiskeslo må da være en utmerket motivator? Da går de nok fort lei. Vel, for å bruke meg selv som eksempel: Jeg har hatt perioder på flere måneder der jeg ikke har fått utbetalt en krone fra noe hold, og det var ikke motiverende i det hele tatt. På den tiden var jeg i utgangspunktet så lite motivert at jeg ikke maktet å be om hjelp fra hverken NAV eller foreldre som jeg skammet meg overfor. Og ja, man blir lei, lei av å leve. Det er det ikke spesielt nyttig for brutto nasjonalprodukt at folk blir. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at om det er én ting et deprimert menneske overhodet ikke blir av å bli presset til å leve under strenge og håpløse forhold, så er det motivert. Trassig apati er et mer nærliggende resultat. Men det er klart, på kort sikt koster det jo mye mindre for staten.

Man vinner valg ved å gi det arbeidende flertall en følelse av at rettferdigheten styrer og at dysfunksjonelle trygdeklienter får som fortjent, det tror jeg nok. Men man gjør ingenting for å løse et problem som i neste instans/generasjon kan komme til å svelge dine eller din søsters eller nabos barn. For jeg og han jeg pleier å spille biljard med for skattepengene dine, tjue kroner gangen, som du aldri får bruke til å reparere eksosanlegget på bilen din med, vi er bare fortroppen. I større grad enn noen gang legger samfunnsmekanismene opp til at flere og flere skal bukke under som følge av ambisjoner de ikke har noen forutsetninger for å følge opp, og med internetts inntog det er ingenting som tyder på at det ikke er en eskalerende trend. Problemene blir ikke mindre av å behandle symptomene med hard hånd og indignasjon, de løses kun gjennom vilje til å imøtegå dem. Fortsetter man å ignorere dem blir de verre, mye verre. Fordi vi fortjener det.

– Jens har mistet fullstendig kontroll

Regjeringen med Jens Stoltenberg i spissen har mistet fullstendig kontroll, sier Robert Eriksson. Foto: Alexander Winger ( Mediehuset Nettavisen )

Norges skrekktall verre enn de selv fryktet.

Ved utgangen av mars var det 311.200 personer i Norge som mottok uførepensjon. Dette var en økning på 10.700 personer og totalt er nå 9,7 prosent av befolkningen i yrkesaktiv alder registrert som uføre, ifølge NAV.

Denne økningen er ikke bare kraftig – den er faktisk så eksplosiv at regjeringens egne anslag kommer til kort.

– Mistet fullstendig kontroll

I Statsbudsjettet anslås det nemlig at det gjennomsnittlige antallet uføre vil være 308.700.

Kun tre måneder inn i 2012 er det dermed flere uføre enn hva regjeringen så for seg at ville bli snittet.

– Regjeringen har mistet fullstendig kontroll når det gjelder andelen uføre, sier Fremskrittspartiets Robert Eriksson til NA24.

De rødgrønne forklarer økningen slik:

«Veksten på området skyldes blant annet forventninger om høy overgang fra arbeidsavklaringspenger. Dette følger blant annet av at mange tidligere mottakere av tidsbegrenset uførestønad har vedtak som opphører i desember 2011, og mange av disse forventes å få innvilget uførepensjon i 2012. Demografiske endringer i befolkningen tilsier også fortsatt vekst i antall mottakere av uførepensjon i årene framover. Veksten er imidlertid avtakende grunnet økt overgang til alderspensjon», står det i budsjettet.

Robert Eriksson peker på eksplosjonen i uføre under statsministertiden til Jens Stoltenberg.
Foto: Sigurdsøn, Bjørn/Scanpix

Eriksson, som leder Stortingets arbeids- og sosialkomite, mener at forklaringen ligger hos Jens Stoltenberg.

– Siden regjeringen overtok i 2005 har vi fått over 170.000 nye uføretilfeller. Da mange har blitt pensjonister ligger nettotallet på 40.000, noe som er skremmende høyt, sier han.

Unge suser opp
Spesielt sterk er økningen i uførepensjonering av unge under 35 år som har funnet sted siden 1990-årene. Den er nær tredoblet i en rekke kommuner.

– Dette er svært betenkelig og alvorlig. Vi har fått 8.800 flere uføretrygdede enn det var på samme tid i fjor. Spesielt urovekkende er det når man ser at seks av ti av de nye skyldes lettere psykiske lidelser, sier Eriksson.

Det er nå 9.500 unge uførepensjonister i alderen 18 til 29 år. Om lag tre prosent av alle uføre er yngre enn 30 år og fra mars i fjor til mars i år økte antallet unge uføre med 866 personer. Det er en overvekt av menn blant de uføre under 30 år. Andelen unge uføre i befolkningen er på 1,2 prosent.

– Jeg har to budskap: Regjeringens tiltak for å forhindre flere uføre har ikke fungert. Regjeringen svikter de unge ved at de blir stemplet ut av arbeidslivetivet gjennom å bli uføretrygdet. Derfor vil Frp kjempe for at det ikke skal være noen personer under 40 år som får uføretrygd, sier Frp-politikeren.

– I dag er det mange som har et sterkt ønske om å delta i arbeidslivet, men som i stedet blir tvangsuføretrygdet. Jeg får henvendelser hver eneste dag av folk som vil inn i arbeidslivet, men som får tilbud om uføretrygd og som må kjempe mot dette daglig.

Enorm utgift
Da den gjennomsnittlige uførepensjonen er på 184.222 kroner utgjør den enorme mengden en massiv bolk av landets utgifter.

I Statsbudsjettet foreslås det bevilget 58.743 millioner kroner på uførhet. Det er en økning i forhold til saldert budsjett 2011 på 2.629 milloner kroner, tilsvarende hele 4,7 prosent.

Med tanke på at staten anslår at den vil bruke 1.006 milliarder kroner utgjør dermed uførepensjon alene nesten seks prosent, noe som er langt mer enn hos sammenlignbare land.

– Det vil få dramatiske nasjonaløkonomiske konsekvenser over tid at flere og flere går på trygd. Vi er helt avhengige av å ha en høy arbeidsdeltakelse i dette landet. NAV sin viktigste oppgave er å realisere arbeidsdrømmene til disse personene fremfor å plassere de på sidelinjen. I stedet for å realisere drømmer så sender regjeringen folk på uføretrygd med transportbånd, sier Eriksson.

Ifølge OECD brukte deres medlemsland i 2009 i snitt 1,2 prosent av Bruttonasjonalproduktet (BNP) på uføretrygd – unntakene var Norge og Nederland, som allerede da var tett på fem prosent.

Under kan du se OECDs oversikt fra 2007 over flere lands kostnader knyttet til uføre, syke og ledige.

– Naturlig utvikling

Sjeføkonom Tejre Strøm mener at det er helt naturlig at flere faller ut av arbeidslivet.

Sjeføkonom Terje Strøm hos NyAnalyse mener at det er naturlig at uføreandelen øker i et nyrikt land som Norge.

– Når prisene på det vi selger stiger kraftig, når 90 prosent er i godt betalte jobber, og når veldig mange tar høyere utdannelse. Da øker lønningene mye og med dette øker kravene til de ansattes effektivitet. Ja, da er det faktisk helt naturlig at noen grupper faller utenfor det ordinære jobbmarkedet, sier han til NA24.

Dette får Eriksson til å reagere.

– Det er fullstendig feil dersom vi kommer i en situasjon der flere får et stempel i panna med beskjed om at samfunnet ikke har bruk for dem. En slik sortering av befolkningen tar Frp avstand fra. Jeg er overbevist om at det er plass til alle som vil inn i arbeidslivet, selv om man ikke kan jobbe hundre prosent. Det sier også arbeidsgivere som etterspør deltidsbasert arbeidskraft, sier han.

Strøm sier at selv om det ikke er ønskelig er det vanskelig å unngå.

– Alle som jobber hundre prosent i verdens rikeste land, gjør det mulig å betale for mange hundretusen som NAV’er eller er på uføretrygd. Mange er blant samfunnets svakeste og skal heller ikke jobbe, men incentiver til jobb må ligge i ordningene, sier han.

Han påpeker imidlertid at dersom kontrakten brytes ved for mange gratispassasjerer, kan modellen bryte sammen.

– For å hindre misbruk blir det enda viktigere for samfunnet å forstå og forklare hvorfor det blir slik. Jeg utfordrer med dette både politikere, økonomer, fagforeninger, NAV og den enkelte til å finne bedre løsninger. Vi må uansett tørre å diskutere hva økningen i uføretrygd skyldes, og de regionale forskjellene som finnes, sier Strøm.

Ønker du en endring for fremtiden? Vennligst følg denne linken:
https://borgeralliansen.wordpress.com/2012/10/03/borgerpartiet-borgerrettigheter-bekjempelse-av-fattigdom-borgerlonn-menneskerettigheter-og-naturvern-osv/

Kilde:
NA 24

NIELS RUBEN RAVNAAS
03.05.12
http://www.na24.no/article3389032.ece

En «trygdesnylters» bekjennelser

UTGIFTSPOST? Ofte er det mennesker med evner, med ønsker å foreta seg noe, som havner i dette limboet, og det er østenfor trist og vestenfor samfunnsøkonomisk og menneskelig sløsing å avskrive disse som en utgiftspost. Foto: Morten Holm / Scanpix

– Jeg har vært NAV-klient i tre år, men det er ikke mangel på ambisjoner – tvert imot – som hindrer meg i å påbegynne min yrkesaktive karriere, skriver artikkelforfatteren.

Når vi nå nærmer oss våren 2012 har jeg vært NAV-klient i tre år. Hver fjortende dag mottar jeg en liten sum – tjenesten heter arbeidsavklaringspenger – som er beregnet på å hjelpe meg gjennom hverdagen mens et samarbeid bestående av meg selv og representanter fra helse-Norge og NAV skal forsøke å stake ut retningen for mitt fremtidige yrkesliv. I teorien burde det ikke være verdens største utfordring. Jeg er tross alt en vital ung mann i min beste alder med friske hårrøtter og solide tenner. Beina mine fungerer som de skal, armene og resten av kroppen står ikke tilbake. Hvorfor ikke bare ta seg en jobb? Mange andre mennesker går tross alt for den løsningen.

Samtidig er jeg ikke alene. Jeg har flere bekjente – oppegående, ressurssterke mennesker – som heller ikke tar seg en jobb. Ikke gjør de mye annet fornuftig heller, sett fra et samfunnsmessig ståsted. Ingen studier, ingen klart definert fremtidsplan og ingen snedige planer om snarlig verdiskapning av noe slag. Interessen for å «delta», å «bidra», er minimal innenfor denne gruppen, og utgjør ingen motivasjon å snakke om. Ansvarsfølelsen når det kommer til en abstrakt størrelse som «samfunnet» er lav.

Jeg har ingen planer og ikke noe ønske om å gjøre ingenting resten av livet. Samtidig har jeg enn så lenge et håp om å bli om ikke lykkelig, så tilfreds med tilværelsen. Fornøyd med meg selv. Og hvis jeg skal bli det kan jeg ikke gjøre hva som helst. Jeg har hatt kortere eller lenger opphold i både serviceyrker og med mekanisk/fysisk arbeid. I mitt tilfelle er det ingen langsiktig løsning, jeg har sjelden vært så langt nede som når dette utgjorde hverdagen min. Det finnes ingen motivasjon for en slik tilværelse, til det er ambisjoner og forventninger til meg selv og til livet altfor høye.

NRK meldte denne uka om hvordan «å nave» er blitt et begrep blant skoleungdom i visse deler av Norge. «Naving» er et uttrykk for å ta et friår fra skolen mens man mottar støtte fra NAV, og er ifølge NRK en aktivitet som gjerne vokser frem i områder hvor andelen sosialmottagere er høy og fremtidsambisjonene tilsvarende lave. Jeg har ingen grunn til å betvile dette, men det er en interessant kontrast mellom NAV-klientene som blir beskrevet av NRK og meg selv og NAV-klienter som meg. Foreldre i jobb og gode holdninger innprentet fra barneårene av virker å ha hatt minimal effekt på mitt forhold til, som NRK skriver, «Mine plikter i samfunnet». Og det er ikke mangel på ambisjoner, tvert imot, som hindrer meg i å påbegynne min yrkesaktive karriere.

Rundt omkring sitter det mengder av unge mennesker som har blitt innprentet siden barneårene hvilke muligheter de har, hva de kan bli. Forventingene ligger oppe under taket som et lag vanndamp, og en voldsom avkjøling er nødvendig for at de skal gjenopprette kontakt med «gølvet» eller bakkenivå i det hele tatt. Avkjøling av slike forventninger kan fort ta sin tid, og i mellomtiden går vi på NAV mens vi håper at talentene våre skal bli lagt merke til og at vi skal få en mulighet til å gjøre noe som faktisk er verdt innsatsen.

For motivasjon er selvsagt nøkkelordet her. Når man ikke føler at man får tilstrekkelig igjen for innsatsen man legger i noe forsvinner motivasjonen. Ikke bare når det gjelder det økonomiske aspektet, det er bare en av mange faktorer i en komplisert ligning, men også hva fremtidige muligheter, interesseverdi og selvbekreftelse angår. Det er mange måter å få betalt på. For et menneske som har fått det for seg at det har talent for det ene eller det andre vil selve lønnen være den eneste formen for betaling i for eksempel et mekanisk yrke, og det virker å være en klar trend at stadig flere velger å gi det økonomiske aspektet på båten og heller slikke sol på dekket til NAV-yachten. Det er ikke mye til sol heller, i alle fall ikke for meg, den støtten jeg mottar holder såvidt til husleie og livsopphold. I en helt vanlig jobb ville jeg tjent veldig mye mer. Men det er ikke nok til å motivere meg, det er ikke engang i nærheten.

Det er selvsagt tilbudet om økonomisk støtte som trekker mange unge mennesker til NAV-systemet, men da først i møte med manglende motivasjon i forhold til de retningene man har prøvd ut eller synes virker å være tilgjengelige. Svært mange NAV-historier vil være ledsaget av en oftest usunget vise om illusjonen som brast. Livet som ikke hadde slående likhetstrekk med den fremtiden en ble forespeilet. Selv har jeg litt erfaring fra ulike yrker og har opplevd hvor meningsløs tilværelsen kan fremstå når ambisjonene legges på hylla til fordel for trygghet og stabilitet.

Til slutt nådde jeg en grense for hva jeg orket å leve med, og i en overgangsfase ble tryggheten og stabiliteten bevisst skiftet ut med usikkerhet og kaos. Deretter lot jeg meg omfavne av NAVs om ikke moderlige så i alle fall tidvis støttende armer, og fant her en form for plattform jeg håpet å kunne jobbe videre ut fra. Og med prøvende fotfeste beveger jeg meg fortsatt rundt på denne plattformen, stadig med håp om å få muligheten til å drive med noe jeg finner givende. Hvor mange runder i ringen håpet har gått på skrivende tidspunkt vites ikke, men jeg ønsker å tro at jeg fortsatt har litt tid på meg før det kondenserer og finner veien til bakkenivå der det legger seg som små desillusjonerte dråper på alle tings overflate. For det er slik de ender, så mange av historiene som aldri blir fortalt i annen form enn som negative trender på arbeidsledighetsstatistikken.

Så hva skjer med tiden, når temperaturen har blitt senket, når ambisjonene faller til bakken og den brutale realitetsorienteringen er et faktum? Får man jordnære, produktive mennesker med senket forventningsnivå og sterk ansvarsfølelse i forhold til de tidligere nevnte plikter i samfunnet? Eller representerer fallet motivasjonens endelige dødskramper og den totale resignasjon? Selvsagt finnes det ikke noe fasitsvar på dette, og handlingsforløpet jeg har beskrevet er såklart ikke universelt det heller. Jeg ønsket likevel å ta opp temaet, rett og slett fordi det er så mye bra som går til spille her. Ofte er det mennesker med evner, med ønsker å foreta seg noe, som havner i dette limboet, og det er østenfor trist og vestenfor samfunnsøkonomisk og menneskelig sløsing å avskrive disse som en utgiftspost.

Jeg ønsker ikke å gi inntrykk av at jeg har gode svar på hvordan denne trenden kan løses eller hvordan disse menneskene kan stimuleres til å skape sitt eget levebrød. Likevel følte jeg at det var nødvending med et litt annerledes perspektiv på et fenomen som alt for ofte avskrives som «latskap». Frekk nok til å påberope meg eller andre i lignende situasjoner solid arbeidsmoral skal jeg ikke være, men når jeg mottar støtte fra NAV er det ikke fordi det er noe jeg ønsker, men fordi motivasjon og handlekraft har fått seg en alvorlig knekk. Hva er da mer naturlig enn å vente på bedre tider, når vi først lever i et velferdssamfunn og muligheten ligger der?

Oppfølger av denne artikkelen:Det en «trygdesnylter» fortjener
https://borgeralliansen.wordpress.com/2012/10/03/det-en-trygdesnylter-fortjener-oppfolger-av-tidligere-artikkel-folg-link/

Ønker du en endring for fremtiden? Vennligst følg denne linken:

https://borgeralliansen.wordpress.com/2012/10/03/borgerpartiet-borgerrettigheter-bekjempelse-av-fattigdom-borgerlonn-menneskerettigheter-og-naturvern-osv/

Kilde:
Dagbladet.no
VEGARD SKJERVHEIM
31. mars 2012
http://www.dagbladet.no/2012/03/31/kultur/debatt/nav/trygdesnylter/20924592/

Aktivitet er bra. Men hvordan?

Spesialrådgiver i NHO.

Det er bare en hake ved at folk på trygd skal være i aktivitet. Det er lettere å si det enn å få det til. Mye lettere.

Aktivitet takk, skriver professor og statsviter Hege Skeie i Dagens Næringsliv lørdag. Det betyr det åpenbare at det er bedre for alle at folk på trygd gjør noe i stedet for passivt trygdemottak. «Nødsarbeid» het det på 30-tallet, og da var det en realitet i begrepet; alternativet var sult. Men selv da var grensene mot det ordinære arbeidslivet uklare, og gjenstand for debatt.

Siden har det blitt kalt «arbeid for trygd», «arbeidslinja», «smartjobber», og nå altså «aktivisering». Det er løsningen i Brochmannutvalget som kom i mai, i Inkluderingsutvalget, og visstnok også i det kommende Skeieutvalget, skal vi tro utvalgslederen.

Når ett og samme tiltak for det første er så åpenbart løsningen på problemene, for det andre skifter navn så ofte, og for det tredje har eksistert som begrep i over et halvt århundre uten å ha satt varige spor, er det grunn til å være skeptisk.

Og grunnen ligger i minst to svært tunge utviklingstrender:

Det ene er folks hang til fritid. Gleden ved å jobbe er nok større blant de samfunnstoppene som snakker varmt om det enn blant de som trekkes og skyves ut av jobb. Det er vanskelig å moralisere over en bussjåfør som etter 20 års rutefart ryggplages ut av arbeidslivet. Men det er nok også slik som forsker Mari Rege skriver, at trygd smitter. Jo flere trygdede, desto mindre belastende å bli en av dem.

Det andre er det moderne, produktive arbeidslivets krav. Det koster minimum en halv million i året å ha en person ansatt i en virksomhet. Ingen arbeidsgiver med vettet i behold vil ansette folk som han tror ikke skaper verdier for minst dette beløpet. Pluss risikotillegg. Det er ikke lett å inkludere de med lav kompetanse i et slikt arbeidsliv.

Så er da heller ikke erfaringene med forskjellige typer aktivisering speiselt gode. Danskene har prøvd seg med sin variant, fleksjobs, men en nylig utkommet rapport fra den danske Regjeringen slår fast at det er store problemer med fortrengning, og med at folk jobber nedsatt for full lønn uten at det er egentlig nødvendig.

På den annen side er det en viss aktivitet allerede, men kanskje ikke slik vi helst vil ha det: SSB gjorde i sin tid en undersøkelse som viste at de med lavest inntekt ikke hadde det laveste forbruket, og konkluderte med at «mistanken retter seg mot mangler i registrering av inntekt». Det vil si svart arbeid.

«Det er selvfølgelig bare arbeidslivet som kan gjennomføre aktiviseringsalternativet i praksis», skriver Hege Skeie. Men uten å fylle selvfølgeligheten med konkret, operativt, realistisk  innhold. Og dermed er faren stor for at aktiviseringsplikten, i likhet med forgjengere fleksjobs, smartjobs og arbeid for trygd, ender opp med å sementere en utvikling meningen egentlig var å snu.

PS «Se på innvandring i et «klasse-, ressurs- og kvinneperspektiv»», sa Lysbakken i mandatet til Inkluderingsutvalget. Klasse-, og ressurs- og kvinneperspektivet er viktigere enn innvandringsperspektivet, svarte utvalget. Surprise, surprise. DS

Ønker du en endring for fremtiden? Vennligst følg denne linken:
https://borgeralliansen.wordpress.com/2012/10/03/borgerpartiet-borgerrettigheter-bekjempelse-av-fattigdom-borgerlonn-menneskerettigheter-og-naturvern-osv/

Kilde:
Nettavisen
June 14, 2011
http://meidelljohannesen.na24blogg.no/?p=662